Amalie skram ble født 22. august 1846 i Bergen, og døde 15. mars 1905 i København. Hun var en norsk-dansk forfatter. Hun var den eneste jenten i en søskenflokk på fem, og hun vakte stor oppsikt med sin skjønnhet. De levde under trange økonomiske kår og hun mistet faren sin i det året hun skulle konfirmere seg, fordi faren gikk konkurs og flyttet til Amerika for å bli bonde. I Amalies bøker fikk kvinnene seksualitet imidlertid stor plass. I romanene hennes viser hun at kvinner har seksuelle drømmer og fantasier, selv om de ikke får leve ut sin seksualitet innen ekteskapet. Uredd, skandaleløs og utleverende er noen ord som er gode ord til å beskrive Amalie. Dristig og intime beskrivelser av kjærlighet og ekteskap, skapt av en kvinne, var ikke positivt på denne tiden. "Dette er ikke skjønnlitteratur, men kjønnlitteratur", dette var ordene som morgenbladet beskrev romanene til Amalie Skram. På grunn av at hun skrev om kvinnenes seksualitet vendte mange ryggen til henne, også Bjørnson, og dette skuffet henne voldsomt. Det var bare Arne Garborg som støttet og forstod henne av de norske forfatterne.
Sjur Gabriel
Boka Sjur Gabriel er den første av fire bøker i romanverket om Hellemyrsfolket. Perioden boka er skrevet i er naturalismen, og derfor er Sjur Gabriel preget av naturalismens pessimisme og mangel på illusjon. Naturalismens viktigste oppgave er å sette problemer under debatt. En naturalistisk roman kan ikke «ende godt». Derfor blir denne litteraturen fra ca. 1800-tallet oppfattet som pessimistisk og desillusjonerende.
Teksten Sjur Gabriel er skrevet i perioden naturalismen som er en retning innen realismen . Realismen kom som om en reaksjon på den foregående epoken romantikken, og finner sted fra ca. 1880 til 1890. Denne romanen har mange av naturalismens ( naturalistisk) kjennetegn. Det er blant annet et pessimistisk syn på samfunnet, det vil si at hun legger størst vekt på de negative sidene med samfunnet og lite av de positive. Hovedforskjellen på realistene og naturalistene er deres skjebnesyn. Der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne de forandre sin skjebne. Men naturalistene følgte Charles Darwins tanker om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø og derfor ikke har mulighet til og gjøre noe for å fordandre dette. Amalie Skram skrev denne romanen med dialekt i alle replikkene, men ellers er denne teksten skrevet på dansk.
Amalie Skram, har i denne romanen valgt en allvitende synsvinkel. Dette var også et trekk som er å finne hos flere av de naturalistiske forfatterne. De ville ”gjemme” seg bak stoffet og la teksten tale for seg selv. Naturalistisk dikting skulle undersøke og beskrive, men det var opp til leseren å trekke konklusjoner.
Innlegg
